Tegn-til-tale og tegnspråk – hva er egentlig forskjellen?
Det er ikke uvanlig at tegn-til-tale og tegnspråk blir plassert i en felles ´boks´. Mange tenker at det er “nesten det samme” – bare litt enklere. Men i praksis er dette to ulike kommunikasjonsformer med ulik funksjon, struktur og målgruppe.
Å forstå forskjellen er viktig, både for foreldre, pedagoger og beslutningstagere.
Hva er tegnspråk?
Norsk tegnspråk er et minoritetsspråk med offisiell status i Norge. Det brukes primært av døve, sterkt hørselshemmede og deres nærmeste nettverk.
I dag finnes det rundt 130 ulike tegnspråk i verden, og fellesnevnerne er at tegnspråk har:
- egen grammatikk
- egen setningsoppbygging
- egne språklige regler
Norsk tegnspråk er altså ikke en “visuell versjon av norsk”, men et eget språk.
Hva er tegn-til-tale? (fortkortet TTT eller NMT - norsk med tegnstøtte)
Tegn-til-tale er noe helt annet. Vi snakker norsk med standard grammatikk og setningsstruktur – men vi bruker håndtegn for å understreke eller forsterke viktige ord i det vi sier.
Vi
- bruker stemmen hele tiden
- låner tegn fra norsk tegnspråk
- bruker tegn som støtte til talen
Målet med tegn-til-tale er å:
- støtte språkforståelse
- fremme talespråkutvikling
- gi barnet en alternativ uttrykksmåte hvis talen ikke er på plass ennå.
Hvis talespråket utvikler seg videre – kjempefint.
Hvis det ikke gjør det – har barnet likevel fått et språk.
Hvem er tegn-til-tale for?
Målgruppen for tegn-til-tale er mye større enn for tegnspråk.
Tegn-til-tale brukes ofte av (eller er svært nyttige for):
- barn med forsinket språkutvikling
- barn med språkvansker og/eller kognitive utfordringer
- barn med norsk som andrespråk
- barn som trenger ekstra støtte for å forstå og bli forstått
Og kanskje viktigst av alt:
Tegn-til-tale fungerer best når det brukes av alle i fellesskapet – ikke bare rundt ett barn.
