Tidlig innsats – uten pekefinger, men med effekt

«Tidlig innsats» er et begrep de fleste har hørt. Mange nikker gjenkjennende.
Likevel er det også et begrep som kan vekke stress, dårlig samvittighet og følelsen av å aldri gjøre nok – særlig hos foreldre og barnehageansatte.

Men tidlig innsats handler ikke om å gjøre alt riktig.
Det handler om å gjøre noe tidlig – og gjøre det sammen.

Språk utvikles før vi merker at det mangler

Mange barn med språkvansker blir ikke fanget opp tidlig. Ikke fordi voksne ikke bryr seg – men fordi:

• variasjon i språkutvikling er normalt
  
• barn kompenserer på ulike måter
  
• signalene kan være subtile
  

Men når språket er sårbart, kan konsekvensene av å vente bli store:

• barnet trekker seg unna lek
  
• frustrasjon øker
  
• samspill blir vanskeligere
  

Derfor er fagmiljøer, blant annet Statped, tydelige:
Språklig tilrettelegging bør komme tidlig – og i fellesskapet.

Tidlig innsats trenger ikke være komplisert

Det er lett å tro at tidlig innsats betyr:

• kartlegging
  
• møter
  
• skjemaer
  
• vedtak
  

Men i praksis starter den viktigste innsatsen mye tidligere – i hverdagen.

Når voksne:

• senker tempoet litt
  
• bruker håndtegn til viktige ord
  
• støtter talen visuelt
  
• skaper forutsigbarhet
  
• … får barnet flere innganger til språk – uten at det føles som et tiltak.

Det er aldri for tidlig – og aldri for sent

Et viktig poeng, som ofte glemmes:

• Tegn og visuell støtte kan brukes fra tidlig småbarnsalder
  
• Og de kan introduseres senere – med god effekt
  

Men jo tidligere barnet får tilgang til språk, desto større er sjansen for:

• trygghet
  
• mestring
  
• sosial deltakelse
  

Tidlig innsats handler derfor ikke om å “løpe fortere”.
Det handler om å legge til rette klokere.